Oligodendrogliomer får sitt navn fra oligodendrocytter, som er støtteceller i hjernen. Disse cellene hjelper nevronene med å kommunisere ved å elektrisk isolere aksonene deres. Aksonene fungerer som ledninger og transporterer informasjon gjennom hjernen i form av elektriske signaler.

Hva er oligodendrogliom?

Oligodendrogliom er en sjelden type hjernesvulst som vokser sakte og kjennetegnes av spesifikke genetiske forandringer, som IDH-mutasjon og 1p/19q-kodelesjon [1]. Disse svulstene er kalt opp etter oligodendrocytter (se bilde), fordi kreftcellene ligner på disse cellene når man ser på de i mikroskopet [1]. Oligodendrocytter er støtteceller som optimaliserer forholdene for kommunikasjon mellom nervecellene i hjernen [2].

Oligodendrogliomer utgjør bare 3,4% av alle primære hjernesvulster, altså svulster som oppstår fra hjernen. De deles inn i to hovedtyper basert på hvor aggressive de er [1]:

• Lavgradig (grad 2): Vokser langsomt og kan ofte behandles over lang tid.
• Anaplastisk (grad 3): Mer aggressiv og krever mer omfattende behandling.  

Disse svulstene oppstår oftest i frontallappen, området i hjernen bak pannen [1]. Lavgradig oligodendrogliom (grad 2) rammer hovedsakelig voksne, med en median alder på 44 år, og en noe større andel menn enn kvinner får diagnosen [3].

De siste årene har overlevelsen for pasienter med oligodendrogliom grad 2 blitt betydelig bedre, med en forventet overlevelse på nærmere 20 år. Dette er som følge av nye klassifiseringsmetoder og behandlinger [4]. For mer informasjon om hva overlevelse betyr i praksis, se artikkelen «Overlevelse – Hva betyr det egentlig?».

Denne artikkelen tar for seg oligodendrogliom grad 2 (lavgradig). For mer informasjon om oligodendrogliom grad 3, se artikkelen «Oligodendrogliom grad 3 (anaplastisk)».  

Symptomer

Det vanligste symptomet på lavgradig oligodendrogliom er epileptisk anfall. Disse kan være:

• Fokale anfall: Lokale anfall som påvirker en liten del av hjernen.
• Bilaterale tonisk-kloniske anfall: Mer omfattende anfall som påvirker begge sider av hjernen.

Oligodendrogliomer vokser relativt sakte, derfor kan det ta flere år før symptomer oppstår. Mange svulster av denne typen blir ofte oppdaget ved tilfeldige undersøkelser, for eksempel i forbindelse med en hodeskade [1].

Andre mer sjeldne symptomer som også kan forekomme er  [1,5]:

• Hodepine
• Muskelsvakhet
• Sansetap
• Taleforstyrrelser (afasi)
• Synsforstyrrelser
• Hukommelses- og personlighetsforandringer

Diagnostisering

For å diagnostisere svulsten brukes bildediagnostikk som MR eller CT. Disse undersøkelsene gir legene en god forståelse av hvor i hjernen svulsten sitter og en indikasjon om hvilken type hjernesvulst det kan være. Oligodendrogliom grad 2 kan ha mindre klare avgrensninger sammenlignet med astrocytomer. Denne typen svulst har ofte tegn på forkalkning og kan ha kontrastladning (opptak av kontrastvæske). Kontrastopptak kan også tyde på anaplastisk oligodendrogliom, siden dette ofte indikerer blodkardannelse. Derimot er ikke kontrastopptak ensbetydende med anaplastisk oligodendrolgiom [1].

Bildediagnostikk alene er sjelden nok til å stille en endelig diagnose. Den endelige diagnosen stilles ved hjelp av vevsprøver (tatt ved biopsi eller operasjon), der svulstens molekylære egenskaper analyseres [1, 6, 7].

Molekylære kjennetegn

Diagnosen blir som følge av WHO sine retningslinjer fra 2021 satt basert på histopatologisk og molekylærpatologisk analyse [7, 8]. For å få diagnosen oligodendrogliom, må svulsten ha to spesifikke genetiske forandringer:

• IDH1 eller IDH2: To gener som normalt hjelper cellene med å utføre viktige prosesser knyttet til energiproduksjon og -omsetning. Når disse genene er muterte, kan stoffskiftet i cellene forandres, noe som påvirker hvordan kreften vokser og sprer seg [9].
• Delesjon av kromosom 1p og 19q (såkalt 1p/19q-kodelesjon): En genetisk endring som er typisk for oligodendrogliom og skiller den fra andre gliomer som astrocytom. Man vet ikke nøyaktig hva den biologiske effekten av denne forandringen er, men den er sentral i utviklingen av oligodendrogliom [8]. Selv om denne forandringen er sentral til sykdomsutviklingen, er den også forbundet med bedre prognose i forhold til andre gliomer [1, 10].

Kombinasjonen av disse mutasjonene skiller oligodendrogliom fra andre gliomer som glioblastom og astrocytom [8]. Andre mutasjoner som CIC, FUBP1, MGMT, og TERT,forekommer også ofte i oligodendrogliomer. Derimot har mutasjoner i CIC og FUBP1 per i dag lite betydning for sykdomsforløpet og behandlingsvalg  [1, 10].

Behandlingsalternativer

Førstelinjebehandlingen for oligodendrogliom grad 2 er vanligvis kirurgi for å fjerne mest mulig av svulsten. Hvor mye av svulsten man klarer å fjerne vil ofte avhenge av plasseringen. Siden svulsten er diffus (infiltrerende) og vokser inn i hjernens strukturer, er det ofte umulig å fjerne alt tumorvevet. Som regel vil hver enkelt pasient bli drøftet i et såkalt multidisiplinært (MDT) team-møte, som består av spesialister fra ulike fagområder som samarbeider for å planlegge behandlingen.

Etter kirurgi, finnes det to mulige behandlingsvalg for oligodendrogliom grad 2:

• Observasjon: Svulsten overvåkes over tid uten umiddelbar behandling. Siden oligodendrogliom grad 2 som regel vokser svært sakte, er det ikke nødvendigvis behov for behandling rett etter operasjonen. Man kan derfor gå flere år før ny behandling blir nødvendig. Regelmessige MR-undersøkelser brukes for å følge med på svulstens vekst.
• Strålebehandling etterfulgt av kjemoterapi: Et annet alternativ vil være å igangsette strålebehandling etterfulgt av kjemoterapi, gjerne i form av PCV. I noen tilfeller kan det hende man får temozolomid i stedet for PCV, enten på grunn av toksisitet (bivirkninger) fra PCV eller andre medisinske vurderinger [4, 7].

Behandlingen varierer basert på den individuelle pasienten, reseksjonsgrad (andel av svulsten fjernet), alder, andre eksisterende medisinske tilstander og sykdomsbildet som helhet.

Oppfølging og tilbakefall

Etter behandlingen får pasienten regelmessig oppfølging med MR-undersøkelser. For oligodendrogliom grad 2, vil kontroller som regel gjøres en gang i halvåret som kan utvides til en gang i året når man har fastslått stabil sykdom [4, 7].

I denne perioden kan det bli relevant å gjennomgå en eller annen form for rehabilitering. Mange pasienter med hjernesvulst, og som har fått strålebehandling til hodet, opplever nevrokognitive problemer etter gjennomført behandling. Dette er normalt, men det kan bli relevant å gjennomgå en kognitiv kartlegging og rehabiliteringsprosess. Pasienter i reproduktiv alder kan også oppleve fertilitetsproblemer etter behandling med kjemoterapi. Mange blir derfor oppfordret til å oppsøke fertilitetsbevarende tiltak før behandlingen starter [4, 7, 11].

Ved tilbakefall (rekurrens) kan ny behandling være nødvendig, inkludert ny kirurgi, strålebehandling, eller kjemoterapi, avhengig av svulstens egenskaper og pasientens generelle helsetilstand. Tiden som har gått siden forrige behandling spiller også en viktig rolle. For eksempel, hvis man har fått strålebehandling for mindre enn ett år siden, er det vanligvis ikke aktuelt med ny stråling i samme område. I Norge vil man som regel ikke bli vurdert for ny strålebehandling før det har gått 2-3 år siden første strålebehandling. Inklusjon i en klinisk studie kan også bli vurdert på dette stadiet [4, 7].  

Vanligvis gis strålebehandling kun en gang, for å redusere risikoen for alvorlige bivirkninger. Likevel har teknologiske forbedringer gjort det mulig å gi mer strålebehandling til enkelte pasienter. Dette gjelder særlig pasienter som har gått mange år siden forrige behandling. Ny runde med kjemoterapi kan også vurderes, og behandlingen skreddersys til hver enkelt pasient [4, 7].

Med oligodendrogliom grad 2 er det en viss risiko for «malign transformasjon», som betyr at svulsten kan gjennomgå molekylære endringer som gjør den mer aggressiv. Dette fører til at svulsten blir klassifisert med en høyere grad, for eksempel anaplastisk oligodendrogliom. I slike tilfeller vil behandling bli vurdert på nytt [7].

Forskning og veien fremover

Det er mye pågående forskning på oligodendrogliomer, og pasienter kan delta i kliniske studier for å prøve nye behandlinger som ennå ikke har blitt godkjent for alminnelig bruk. Kliniske studier gir tilgang til medikamenter som ellers ikke er tilgjengelige i Norge, som for eksempel Vorasidenib. Vorasidenib er et nytt medikament som nylig ble godkjent av amerikanske myndigheter (FDA) for behandling av lavgradige diffuse gliomer med IDH-mutasjon (astrocytom og oligodendrogliom grad 2). Behandling med Vorasidenib er anbefalt i internasjonale retningslinjer som UpToDate [4], men er foreløpig ikke tilgjengelig i Norge. Kliniske studier bidrar også til videre forskning på andre nye behandlingsformer. Det kan derfor være svært verdifullt å ta del i en klinisk studie.

Ordbok

Delesjon: En form for genetisk endring hvor deler av eller et helt gen har forsvunnet. I tilfelle homozygot delesjon, har man mistet begge kopier av det samme genet.

Diffus: Begrep som beskriver avgrensningen til svulsten i forhold til vanlig vev. Diffuse svulster vokser inn i omliggende vev, noe som gjør dem vanskeligere å fjerne. 

Malign transformasjon: Når en svulst med lavere grad gjennomgår molekylære endringer som gjør at den kan bli klassifisert med en høyere grad.

Referanser

1.           van den Bent, M., Clinical features, diagnosis, and pathology of IDH-mutant, 1p/19q-codeleted oligodendrogliomas. UpToDate, 2024.

2.           Bradl, M. and H. Lassmann, Oligodendrocytes: biology and pathology. Acta Neuropathol, 2010. 119(1): p. 37-53.

3.           Ostrom, Q.T., et al., CBTRUS Statistical Report: Primary Brain and Other Central Nervous System Tumors Diagnosed in the United States in 2016-2020. Neuro Oncol, 2023. 25(12 Suppl 2): p. iv1-iv99.

4.           van den Bent, M., Treatment and prognosis of IDH-mutant, 1p/19q-codeleted oligodendrogliomas in adults. UpToDate, 2024.

5.           Wong, E.T. and J.K. Wu, Overview of the clinical features and diagnosis of brain tumors in adults. UpToDate, 2023.

6.           Nabors, B., et al. and NCCN CNS tumor guidelines version 2.2024. 2024.

7.           Helsedirektoratet, Diffuse gliomer hos voksne – handlingsprogram. 2024.

8.           Louis, D.N., et al., The 2021 WHO Classification of Tumors of the Central Nervous System: a summary. Neuro Oncol, 2021. 23(8): p. 1231-1251.

9.           Clark, O., K. Yen, and I.K. Mellinghoff, Molecular Pathways: Isocitrate Dehydrogenase Mutations in Cancer. Clin Cancer Res, 2016. 22(8): p. 1837-42.

10.        Touat, M. and A. Idbaih, 1p/19q Co-deletion in Glioma: ESMO Biomarker Factsheet. ESMO, 2016.

11.        Dietrich, J., V. Gondi, and M. Prafulchandra Mehta, Delayed complications of cranial irradiation. UpToDate, 2024.