Oligodendrogliomer får sitt navn fra oligodendrocytter, som er støtteceller i hjernen. Disse cellene hjelper nevronene med å kommunisere ved å elektrisk isolere aksonene deres. Aksonene fungerer som ledninger og transporterer informasjon gjennom hjernen i form av elektriske signaler.

Hva er oligodendrogliom?

Oligodendrogliom er en sjelden type hjernesvulst som vokser sakte og kjennetegnes av spesifikke genetiske forandringer, som IDH-mutasjon og 1p/19q-kodelesjon [1]. Disse svulstene er kalt opp etter oligodendrocytter (se bilde), fordi kreftcellene ligner på disse cellene når man ser på de i mikroskopet [1]. Oligodendrocytter er støtteceller som optimaliserer forholdene for kommunikasjon mellom nevronene i hjernen [2].

Oligodendrogliomer utgjør bare 3,4% av alle primære hjernesvulster, altså svulster som oppstår fra hjernen. De deles inn i to hovedtyper basert på hvor aggressive svulstene er [1]:

• Lavgradig (grad 2): Vokser langsomt og kan ofte behandles over lang tid.
• Anaplastisk (grad 3): Mer aggressiv og krever mer omfattende behandling.  

Disse svulstene oppstår oftest i frontallappen, området i hjernen bak pannen [1]. Anaplastisk oligodendrogliom rammer hovedsakelig voksne, med en median alder på 49 år, og en noe større andel menn enn kvinner får diagnosen [3].

Prognosen for pasienter med oligodendrogliom har blitt bedre de siste årene. I dag kan man forvente en overlevelse på 14 år for anaplastisk oligodendrogliom, som følge av nyere klassifiseringsmetoder og behandlinger [4]. For mer informasjon om hva overlevelse betyr i praksis, se artikkelen «Overlevelse – Hva betyr det egentlig?».

Denne artikkelen tar for seg oligodendrogliom grad 3 (anaplastisk). For mer informasjon om oligodendrogliom grad 2, se artikkelen «Oligodendrogliom grad 2 (lavgradig)». 

Symptomer

Det vanligste symptomet på oligodendrogliom er epileptisk anfall. Disse kan være:

• Fokale anfall: Lokale anfall som påvirker en liten del av hjernen.
• Bilaterale tonisk-kloniske anfall: Mer omfattende anfall som påvirker begge sider av hjernen.

Oligodendrogliomer vokser relativt sakte sammenlignet med andre høygradige hjernesvulster. Dette betyr at det kan ta flere år før symptomer oppstår. Mange svulster av denne typen blir ofte oppdaget ved tilfeldige undersøkelser, for eksempel i forbindelse med en hodeskade [1].

Andre mer sjeldne symptomer som også kan forekomme er  [1,5]:

• Hodepine
• Muskelsvakhet
• Sansetap
• Taleforstyrrelser (afasi)
• Synsforstyrrelser
• Hukommelses- og personlighetsforandringer

Diagnostisering

For å diagnostisere svulsten brukes bildediagnostikk som MR eller CT. Disse undersøkelsene gir legene en god forståelse av hvor i hjernen svulsten sitter og en indikasjon om hvilken type hjernesvulst det kan være. Oligodendrogliom grad 3 blir ofte avbildet med kontrastladning (opptak av kontrastvæske) og tegn på forkalkning. Oligodendrogliomer kan ha mindre klare avgrensninger sammenlignet med astrocytomer. Kontrastladning indikerer blodkardannelse og forekommer ofte i høygradige gliomer, derimot er det ikke alltid det forekommer i oligodendrogliom grad 3.

Bildediagnostikk alene er sjelden nok til å stille en endelig diagnose [1]. Den endelige diagnosen stilles ved hjelp av vevsprøver (tatt ved biopsi eller operasjon), der svulstens molekylære egenskaper analyseres [1, 6, 7].

Molekylære kjennetegn

Diagnosen blir som følge av WHO sine retningslinjer fra 2021 satt basert på histopatologisk og molekylærpatologisk analyse [7, 8]. For å få diagnosen oligodendrogliom, må svulsten ha to spesifikke genetiske forandringer:

• IDH1 eller IDH2: To gener som normalt hjelper cellene med å utføre viktige prosesser knyttet til energiproduksjon og -omsetning. Når disse genene er muterte, kan stoffskiftet i cellene forandres, noe som påvirker hvordan kreften vokser og sprer seg [9].
• Delesjon av kromosom 1p og 19q (såkalt 1p/19q-kodelesjon): En genetisk endring som er typisk for oligodendrogliom og skiller den fra andre gliomer som astrocytom. Man vet ikke nøyaktig hva den biologiske effekten av denne forandringen er, men den er sentral i utviklingen av oligodendrogliom [8]. Selv om denne forandringen er sentral til sykdomsutviklingen, er den også forbundet med bedre prognose i forhold til andre gliomer  [1, 10].

Kombinasjonen av disse mutasjonene skiller oligodendrogliom fra andre gliomer som glioblastom og astrocytom [8]. Homozygot delesjon av CDKN2A/B forekommer relativt sjeldent, men kan forekomme og er indikerende for anaplastisk oligodendrogliom [1, 7]. Andre mutasjoner som TERT, CIC, FUBP1, og MGMT, forekommer ofte i oligodendrogliomer. Derimot har mutasjoner i CIC og FUBP1 per i dag lite betydning for sykdomsforløpet og behandlingsvalg  [1, 10].

Behandlingsalternativer

Førstelinjebehandling for anaplastisk oligodendrogliom er vanligvis kirurgi, for å fjerne mest mulig av svulsten. Hvor mye av svulsten man klarer å fjerne vil ofte avhenge av plasseringen. Siden svulsten er diffus (infiltrerende) og vokser inn i hjernens strukturer, er det ofte umulig å fjerne alt tumorvevet. Som regel vil hver enkelt pasient bli drøftet i et såkalt multidisiplinært (MDT) team-møte.

Etter kirurgi, anbefales det som regel å gjennomføre strålebehandling med adjuvant kjemoterapi [7]. PCV er den vanligste kjemoterapien som blir brukt, men i noen tilfeller brukes temozolomid. Hvilken behandling man velger vil variere mye basert på den individuelle pasienten, hvilken reseksjonsgrad man har, alder, komorbiditeter, og sykdomsbildet som helhet [4, 7].

Vorasidenib er et nytt medikament som nylig ble godkjent av amerikanske myndigheter (FDA) for behandling av lavgradige diffuse gliomer med IDH-mutasjon (astrocytom og oligodendrogliom grad 2). Medikamentet har hatt god effekt i lavgradige diffuse gliomer. Derimot har ikke medikamentet ennå blitt godkjent for behandling av anaplastisk oligodendrogliom, men pågående studier undersøker om medikamentet også kan være effektivt for denne diagnosen [4, 11]. Vorasidenib er foreløpig ikke tilgjengelig i Norge.  

Oppfølging og tilbakefall

Etter behandlingen får pasienten regelmessig oppfølging med MR-undersøkelser. For anaplastisk oligodendrogliom vil man i utgangspunktet ha MR-kontroller hver 3-4. måned. Derimot kan disse utvides til hver 6. eller 12. måned om sykdomsbildet viser seg å være stabilt [4, 7].

I denne perioden kan det bli relevant å gjennomgå en eller annen form for rehabilitering. Mange pasienter med hjernesvulst, og som har fått strålebehandling til hodet, opplever nevrokognitive problemer etter gjennomført behandling. Dette er normalt, men det kan bli relevant å gjennomgå en kognitiv kartlegging og rehabiliteringsprosess. Pasienter i reproduktiv alder kan også oppleve fertilitetsproblemer, mange blir derfor oppfordret til å oppsøke fertilitetsbevarende tiltak før behandlingen starter [4, 7, 12].

Ved tilbakefall (rekurrens) kan behandlingen inkludere ny kirurgi, strålebehandling, eller kjemoterapi, avhengig av svulstens egenskaper og pasientens generelle helsetilstand. Tiden som har gått siden forrige behandling spiller også en viktig rolle. For eksempel, hvis man har fått strålebehandling for mindre enn ett år siden, vil man som regel ikke bli tilbudt ny strålebehandling. I Norge vil man som regel ikke bli vurdert for ny strålebehandling før det har gått 2-3 år siden første strålebehandling. Inklusjon i en klinisk studie kan også bli vurdert på dette stadiet [4, 7].

Vanligvis gis strålebehandling kun en gang, for å redusere risikoen for alvorlige bivirkninger. Likevel har teknologiske forbedringer gjort det mulig å gi mer strålebehandling til enkelte pasienter. Dette gjelder særlig pasienter hvor det har gått mange år siden forrige behandling. Ny runde med kjemoterapi kan også vurderes, og behandlingen skreddersys til hver enkelt pasient  [4, 7].

Forskning og veien fremover

Forskning på oligodendrogliomer pågår kontinuerlig, og pasienter kan delta i kliniske studier for å prøve nye behandlinger som ennå ikke har blitt godkjent for alminnelig bruk. Kliniske studier gir tilgang til medikamenter som ellers ikke er tilgjengelige i Norge, som for eksempel Vorasidenib. I tillegg til å gi tilgang til nye behandlinger, bidrar kliniske studier også til videre forskning. Det kan derfor være svært verdifullt å ta del i en klinisk studie.

Ordbok

Delesjon: En form for genetisk endring hvor deler av eller et helt gen har forsvunnet. I tilfelle homozygot delesjon, har man mistet begge kopier av det samme genet. 

Diffus: Begrep som beskriver avgrensningen til svulsten i forhold til vanlig vev. Diffuse svulster vokser inn i omliggende vev, noe som gjør dem vanskeligere å fjerne. 

Adjuvant: Et begrep som brukes for tilleggsbehandlinger som gis i tillegg til en annen behandling, som strålebehandling og/eller kjemoterapi.

Referanser

1.           van den Bent, M., Clinical features, diagnosis, and pathology of IDH-mutant, 1p/19q-codeleted oligodendrogliomas. UpToDate, 2024.

2.           Bradl, M. and H. Lassmann, Oligodendrocytes: biology and pathology. Acta Neuropathol, 2010. 119(1): p. 37-53.

3.           Ostrom, Q.T., et al., CBTRUS Statistical Report: Primary Brain and Other Central Nervous System Tumors Diagnosed in the United States in 2016-2020. Neuro Oncol, 2023. 25(12 Suppl 2): p. iv1-iv99.

4.           van den Bent, M., Treatment and prognosis of IDH-mutant, 1p/19q-codeleted oligodendrogliomas in adults. UpToDate, 2024.

5.           Wong, E.T. and J.K. Wu, Overview of the clinical features and diagnosis of brain tumors in adults. UpToDate, 2023.

6.           Nabors, B., et al. and NCCN CNS tumor guidelines version 2.2024. 2024.

7.           Helsedirektoratet, Diffuse gliomer hos voksne – handlingsprogram. 2024.

8.           Louis, D.N., et al., The 2021 WHO Classification of Tumors of the Central Nervous System: a summary. Neuro Oncol, 2021. 23(8): p. 1231-1251.

9.           Clark, O., K. Yen, and I.K. Mellinghoff, Molecular Pathways: Isocitrate Dehydrogenase Mutations in Cancer. Clin Cancer Res, 2016. 22(8): p. 1837-42.

10.        Touat, M. and A. Idbaih, 1p/19q Co-deletion in Glioma: ESMO Biomarker Factsheet. ESMO, 2016.

11.        van den Bent, M.J., et al., The biological significance of tumor grade, age, enhancement, and extent of resection in IDH-mutant gliomas: How should they inform treatment decisions in the era of IDH inhibitors? Neuro Oncol, 2024. 26(10): p. 1805-1822.

12.        Dietrich, J., V. Gondi, and M. Prafulchandra Mehta, Delayed complications of cranial irradiation. UpToDate, 2024.